Mentor-forum

En nødvendig debatt og en umulig standard

Petter Mathisen — Thu, 04 Oct 2007 14:38:23 +0000

Åpenhet og debatt sikrer vanligvis kvalitet. Nå er det coaching som debatteres, og det var på tide. Debatten knytter seg blant annet til hva coaching er, grensene for utøvelsen, kampen om markedet og merkevaren, og utviklingen av en norsk standard for coaching. Det siste har, ikke overraskende, vist seg å være et vanskelig, for ikke å si umulig arbeid . Standardiseringsforsøket er så langt lagt på is. Professor Moxnes har meldt seg på banen og mener fenomenet “bare er tull” og at luften er i ferd med å gå ut av hele coaching-bransjen. Frode Dale kommenterer dette i en artikkel i Ukeavisen Ledelse, og i en mer inngående artikkel i Magma nr. 4, 2007 analyserer og drøfter Per Lauvås og undertegnede det samme fenomenet i artikkelen: Falske coacher – finnes de? Dette er en nødvendig debatt, og det vil opplagt tjene aktørene i coachingfeltet og den enkelte coach å ta denne debatten på alvor.

Aktuelt om mentoring

Petter Mathisen — Tue, 25 Sep 2007 13:24:55 +0000

I nett-tidsskriftet Via Veiledning er tema i nummer 12/2007 ”Mentoring”. Redaktøren Peter Plant presenter bredden i begrepet og aktiviteten, og relaterer dette særlig til en dansk virkelighet. Kan det vær riktig som han hevder at mentoren kan oppfattes som En alfaderlig figur som vejlederne har taget til sig. Og som politikerne også hælder deres hoveder til: Mentor er populær, fordi han hjælper de retningsløse med at finde vej og finde sig selv. I uddannelser, på arbejdsmarkedet. Og i livet.

“MENTOR A” i gang!

Petter Mathisen — Tue, 16 Jan 2007 07:44:02 +0000

Prosjektleder Sjur Wergeland (bildet) kunne ønske 50 mentorer, skoleadministratorer og høgskoleansatte velkommen til den offisielle oppstarten av “MENTOR A” på Quality Hotel Kr.sand 15. jan.Hvem er så mentorene som er valgt ut? I følge prosjektet er han/hun blant annet:

- En person som får protesjé (den som får veiledning) til å føle seg sett akseptert, anerkjent og utfordret.
- En erfaren og godt kvalifisert lærer/førskolelærer som gir veiledning i forhold til problemstillinger protesjeen oppfatter som viktige.
- En person med interesse for protesjeens faglige og personlige utvikling.

Les mer om MENTOR A her

Stinker guffent!

Petter Mathisen — Fri, 24 Nov 2006 14:25:06 +0000

Det er Petter Scherven som hevder dette, og det er mentor han snakker om. På sett og vis har han vel rett. Ordet opptrer både her og der med svært skiftende innhold, og det brukes tidvis som et ”jåleord”. At det kan lukte av det, og at det muligens kan råtne på rot, kan vi ikke utelukke. Verken ordet mentor eller praksisen mentoring bør da heller ikke gå fri for noen form for kritikk. Et ord garanterer ikke for noe som helst. Så lenge det ikke finnens noen norsk standard verken for begrepet eller praksisen, (- og vi får håpe at ingen heller kommer på tanken og utvikle en standard,) vil vi måtte leve med det faktum at det vil eksistere god og dårlig mentoring, gode og dårlige mentorer, bra og tvilsom mentorpraksis. Ingen eier mentor-begrepet! Kvaliteten måles hver gang en mentorsamtale finner sted. Når man møter mentoring i sine ulike former kan det opplagt være vanskelig å skille ”skitt og kanel”, – men det er mulig lukte forskjellen!!!

“Mentor A” = veiledning av nyutdannede lærere

Petter Mathisen — Mon, 06 Nov 2006 15:31:38 +0000

Det har begynt å røre seg i Agder. Nyutdannede lærere og førskolelærere har fått tilbud om en mentorordning ved navn MentorA. Det var i 1997, etter et vedtak i Stortinget, det ble satt i gang forsøk med veiledning av nyutdannede lærere. Lærerutdanningsinstitusjonene rundt i landet fikk tilbud om å søke om midler til forsøk, og det ble satt i gang forsøk i tre fylker. I 2003 ble det ble etablert en finansiering fra statens side med sikte på å få til et tilbud for nyutdannede lærere i samtlige fylker, og i skoleåret 2005-2006 har man fått dette til.

Det er stor forskjell mellom fylkene i både formen på opplegget og hvor mange som deltar. Det er likevel et gjennomgående trekk at opplegget fra de nyutdannedes ståsted har betydd enten samlinger med andre nyutdannede og lærere fra høgskole/universitet og/eller møter med lokal veileder. Tross forskjellene i oppleggene er det en gjennomgående vurdering at opplegget har en positiv verdi. Et stort flertall av både de nyutdannede, ledelsen ved de involverte barnehager og skoler og de lokale veilederne synes det opplegget de har vært igjennom har bidratt for de nyutdannede til å gi dem:
• Bedre evner til refleksjon over egen praksis og hva som fører til et godt læringsmiljø
• Tro på egne evner
• Bli bedre i håndtering og mestring av møtet med elevene/barna
• Bli bedre i håndtering og mestring av arbeidssituasjonen

Her kan du lese mer om Veiledning av nyutdannede lærere og her er SINTEF´s evalueringsrapport i sin helhet.

Truls og Ulla

Petter Mathisen — Fri, 27 Oct 2006 10:49:44 +0000

Det er ikke mange som forsker innenfor feltet mentoring i Skandinavia, – og langt færre har disputert på tema. Truls Engström er imidlertid en av disse. Han arbeider ved Universitetet i Stavanger og har disputert på tema Individual Determinants of Mentoring Success. Jeg traff ham her om dagen og vi hadde en interessant samtale om bl.a. hvorfor fagfeltet er så lite synlig, mens salget av ”mentor-tjenester” er langt tydeligere. Vi har nok en jobb å gjøre. Kanskje bør vi snart treffe kollega Ulla Lindgren ved Universitetet i Umeå som har disputert på det samme tema, og som arbeider med mentoring i yrke og utdanning?
Her er eksempler på hva Truls og Ulla arbeider med.

Rekruttering av mentorer

Petter Mathisen — Mon, 09 Oct 2006 19:22:52 +0000

Hvem kan eller bør være mentorer?
Kanskje er det ikke den første vi tenker på?
Kanskje er det all grunn til å gjøre noen kloke vurderinger før mentorene plukkes ut?

Det er en rekke forhold som påvirker utvelgelsesprosessen. Blant annet er det avgjørende om mentorene er interne eller eksterne. Det kan være at mentorene skal lønnes, kanskje er det en etablert kultur for at dette er en jobb for de eldste, - eller for lederne!

Murray, Margo og Owen (1991) går detaljert til verks og peker på åtte faktorer eller egenskaper en bør være på jakt etter i rekrutteringen av en mentor:

Høy sosial kompetanse. Se etter en person som liker å være sammen med andre og som både snakker og lytter.
Kunnskap om arbeidsplassen/organisasjonen. Se etter en person som kjenner organisasjonen godt og som har gode kontakter og nettverk.
God veiledningskompetanse. Se etter en person som allerede har vist gode kommunikasjonsferdigheter, som har håndtert en eller flere personer på en god måte.
Fagkompetanse. Se etter en person som har kompetanse på det området protesjéen trenger og i tillegg har høy kompetanse på minst et annet felt.
Status og prestisje. Finn en person som har tillit og respekt og som kan framstå som en modell.
Personlig autoritet. Se etter en person som blir lyttet til og blir tillagt vekt.
Villighet til å være ansvarlig for andres vekst. Se etter en person som oppfatter det meningsfullt å ta del i andres vekst og kompetanseutvikling
Evne til å dele suksess. Se etter en person som snakker og handler som en team-builder. En person som har evne til å ”ta mentee i å lykkes”, en person som sier: ”prøv”!

Er nabokjerringa borte??

Petter Mathisen — Sat, 07 Oct 2006 22:02:33 +0000

Jeg var nettopp og foreleste i veiledningspedagogikk på et påbyggingsstudium (30 stp) ved Universitet i Tromsø. Jeg er der jevnlig, og min kollega, Cato Bjørndal, gir meg vanligvis stor frihet til å ta opp det som engasjerer meg, det jeg er opptatt med, – og kanskje det som er litt uferdig. Det kan både være uferdige tanker og uferdige tekster. Slik var det også denne gangen. Overskriften for de to dagene jeg hadde ansvar for, var ”Individuelt støttet kompetanseutvikling”. Mitt ansvar var særlig å gi en forståelse av hva mentoring KAN være. Studentene var som vanlig engasjerte og nysgjerrige. Det ble en rekke spennende og viktige diskusjoner. Blant annet drøftet vi ekspansjonen av coaching slik vi opplever den i Norge. Spørsmålene trykket på:

Hvorfor skjer ekspansjonen nå?
Hvorfor har man behov for coaching?
Hvem er tilbyderne?
Hvem har behov for coaching?
Hvorfor skjer utviklingen av virksomheten og til en viss grad faget utenfor det akademiske miljøet?
Hva er de grunnleggende antagelsene som ligger bak/under coachingen?
Hvorfor sprer fenomenet seg i så mange ulike sammenhenger?
Hvordan virker markedskreftene inn?
Hvordan kan vi måle effektene av coaching?
Hvorfor ser det ut til at kommentarene til og drøftingen av coachingen som fenomen uteblir?
Er det mulig å lage en norsk standard for en samtale og en relasjon?
Hvem er kvalifisert til å coache?
Er det mulig å bli en ”falsk coach”?
Er coaching den ”postmoderne hjelpekunsten”?

Og svarene? De er enn så lenge færre enn spørsmålene og de er vanskelig å fange… og blir lett til nye spørsmål:

Har vi institusjonalisert dagligdag samtaler… er nabokjerringa borte…?
Er coaching så framtredende fordi vi simpelthen er vant med, og har råd til, å kjøpe det vi trenger… også ”det gode liv” eller ”det å bli til det vi er ment å være”, – altså det Carl Rogers kalte den organismiske natur?
Klarer vi ikke å leve med naturlig ubehag?
Lever coachene godt, fordi ”Gud er død”?
Eller er dette ganske enkelt et spørsmål om ”butikk”: Coaching selger, og det er det det dreier seg om: Tilbud-etterspørsel-markedsføring-merkevarer… og kampen om markedsandeler.
Kan coaching være nok et eksempel på øyeblikkets tyranni?
Vil coacing som fenomen snart kullminere, – og er det derfor vi nå opplever en posisjonering hos “de lisensierte coachene”?
Forsøker ”lisens-coachene” og riste av seg ”folke-coachene”?

Og:

Når det nå er mer av coaching – hva blir det da mindre av?

Formell eller uformell mentoring?

Petter Mathisen — Sat, 07 Oct 2006 09:10:30 +0000

De nedskrevne og formelle definisjonene av mentoring har gjerne sitt utgangspunkt og sin referanse til mer eller mindre formalisert mentoring. Men vi vet at begrepet på den annen side har en praktisk forankring i dagliglivet, da gjerne mer som en naturlig prosess, en måte vi lever og lærer på. En person investerer tid, energi og personlig engasjement i å støtte og hjelpe en annen person. Disse naturlige mentorene trenger ikke å bli instruert i sin rolle. De fyller den og forholdet mellom de to utvikler seg naturlig.

Det er med utgangspunkt i disse perspektivene det har etablert seg to fremherskende ”skoler” innenfor mentoring. Det ene standpunktet er at mentoring kan bli organisert og iscenesatt, det andre at mentorrelasjonen bare oppstår tilfeldig og vil oppleves av noen få, heldige mennesker (Murray, 2001). Det er i dag færre representanter for de som hever at mentoring må være uformell og spontan og som forfekter at man ikke kan organisere seg til fram til god mentoring. Men stadig er det dem som hevder at den planlagte og tilrettelagte mentoringen mangler en kritisk og magisk ingrediens. Fury hevder at mentoring må bygge på ”the mysterious, chemical attraction of two people” (Murray, 2001,s. 6). En toårig studie later til å støtte denne oppfatningen og konkluderer med følgende: ”Mentoring… Seems to work best when it is simply `allowed to happen´ ” (ibid s. 6).

På den annen side ser det ut til at den økende bruken av strukturerte mentorforløp indikerer at formelle ordninger har sin klare styrke. En rekke studier (Clutterbuck og Ragins, 2002, Phillips m.fl. 2001, Murray 2001, Benabou & Benabou 2000) bekrefter at en viss grad av organisering og struktur er nødvendig, men at gode ordninger må åpne for fleksibilitet og tilpasses den enkelte protesjés og mentors behov.

Mellom den helt formell og den utformell mentoringen er det glidende overganger og en kan antydningsvis skille mellom flere ulike mentorformer (Bl.a. Apegga, 2003, Lacey, 2001, Brandi m.fl., 2004)

- Men hvordan skal en ivareta det beste fra begge tradisjoner?

- Finnes det gode kombinasjoner?

- Har noen erfaringer med eller tanker om en “optimale-miks” av formell og uformell mentoring?

Den kloke amatør

Petter Mathisen — Mon, 02 Oct 2006 21:37:57 +0000

I det akademiske miljøet der jeg har mitt arbeid, er den slagferdige replikken og det beste argumentet høyt skattet. Men har klokskap og ekte dialog med det slagferdige og spirituelle å gjøre? Jeg har stadig mindre tro på den som begår de verbale C-momenter og framstår som særlig konversasjonsbegavet. Jeg har mer tillit til den ærlige amatør som famler, lytter, prøver – en som både har et øre for andre, – og for seg selv.

Jeg har tro på den som tillater seg selv og andre uferdige tanker og påbegynte formuleringer, for så å utforske dem og finne ut hvordan de lyder og hva de kan bety. I dette kan det være betydelig mer innsikt og fornuft enn i det endelige og beste argument.

Vi har et ideale om å tenke før vi taler.
Men kanskje bør vi oftere prøve å tale før vi tenker?
Kanskje er det et uttrykk både for klokskap, nyskjerrighet, - og ikke minst rissiko?
Kanskje er det slik vi kan finne en viktig tanke og fange en god idé?
…Kanskje er dette en side ved god mentoring?