Er nabokjerringa borte??

Jeg var nettopp og foreleste i veiledningspedagogikk på et påbyggingsstudium (30 stp) ved Universitet i Tromsø. Jeg er der jevnlig, og min kollega, Cato Bjørndal, gir meg vanligvis stor frihet til å ta opp det som engasjerer meg, det jeg er opptatt med, – og kanskje det som er litt uferdig. Det kan både være uferdige tanker og uferdige tekster. Slik var det også denne gangen. Overskriften for de to dagene jeg hadde ansvar for, var ”Individuelt støttet kompetanseutvikling”. Mitt ansvar var særlig å gi en forståelse av hva mentoring KAN være. Studentene var som vanlig engasjerte og nysgjerrige. Det ble en rekke spennende og viktige diskusjoner. Blant annet drøftet vi ekspansjonen av coaching slik vi opplever den i Norge. Spørsmålene trykket på: 

  • Hvorfor skjer ekspansjonen nå?
  • Hvorfor har man behov for coaching?
  • Hvem er tilbyderne?
  • Hvem har behov for coaching?
  • Hvorfor skjer utviklingen av virksomheten og til en viss grad faget utenfor det akademiske miljøet?
  • Hva er de grunnleggende antagelsene som ligger bak/under coachingen?
  • Hvorfor sprer fenomenet seg i så mange ulike sammenhenger?
  • Hvordan virker markedskreftene inn?
  • Hvordan kan vi måle effektene av coaching?
  • Hvorfor ser det ut til at kommentarene til og drøftingen av coachingen som fenomen uteblir?
  • Er det mulig å lage en norsk standard for en samtale og en relasjon?
  • Hvem er kvalifisert til å coache?
  • Er det mulig å bli en ”falsk coach”?
  • Er coaching den ”postmoderne hjelpekunsten”? 

Og svarene? De er enn så lenge færre enn spørsmålene og de er vanskelig å fange… og blir lett til nye spørsmål: 

  • Har vi institusjonalisert dagligdag samtaler… er nabokjerringa borte…?
  • Er coaching så framtredende fordi vi simpelthen er vant med, og har råd til, å kjøpe det vi trenger… også ”det gode liv” eller ”det å bli til det vi er ment å være”, – altså det Carl Rogers kalte den organismiske natur?
  • Klarer vi ikke å leve med naturlig ubehag?
  • Lever coachene godt, fordi ”Gud er død”?
  • Eller er dette ganske enkelt et spørsmål om ”butikk”: Coaching selger, og det er det det dreier seg om: Tilbud-etterspørsel-markedsføring-merkevarer… og kampen om markedsandeler.
  • Kan coaching være nok et eksempel på øyeblikkets tyranni?
  • Vil coacing som fenomen snart kullminere, – og er det derfor vi nå opplever en posisjonering hos “de lisensierte coachene”?
  • Forsøker ”lisens-coachene” og riste av seg ”folke-coachene”? 

Og:

  • Når det nå er mer av coaching – hva blir det da mindre av?

3 svar til “Er nabokjerringa borte??”

  1. pettmat sier:

    Jeg har “googlet” litt…. Blant annet vendte jeg tilbake til NORDIC international Coach Federation. http://www.icfnordic.custompublish.com/index.php

    Det står følgende å lese:

    A “Coach” will coach you to peak success in your life, your career and your business -and will help you on your way to success. The coach will help you to increase your productivity and your profitability.

    - Videre:

    How you may benefit from coaching:
    More out of your life
    More money
    Better decisions
    Faster development
    Stronger network
    Fewer problems
    More opportunities
    A partnership
    …More money and fewer problems…

    Lurer på om jeg får noe igjen på skatten?

  2. Cato Bjørndal sier:

    Jeg synes du har gjort en veldig god oppsummering av spørsmålene som jeg registrerte ble tatt opp. De gir grunn til ettertanke. Et spørsmål jeg ikke kunne se umiddelbart, og som jeg oppfattet som sentralt var: Hva er forskjellen på hva en veileder gjør og hva en coach gjør. Jeg blir ikke overbevist om at coaching representerer noe nytt i forhold til det som allerede finnes i veiledningspedagogikken, men coaching representerer muligens en avgrensning ift. av hva veileder gjør i samtalen – selv om dette også synes uklart for meg – og man finner lignende avgrensninger innenfor veiledningsretninger (f.eks. LØFT). Hvis man tar for seg bredden av ulike typer coaching som beskrives i litteraturen blir det hele påfallende likt bredden av ulike typer veiledning…

  3. Petter Mathisen sier:

    Jeg er enig med deg i at bredden i f.eks. definisjoner, litteratur, lisensiering i grunnen sprenger den ønskede avgrensingen. Jeg tror en bare må finne seg i at hvem som helst kan være coach, – hvor som helst. Så får de bli bedømt på sin kvalitet, og markedet får regulere hvilke markedesandeler de vil sitte igjen med. 

    Dreier ikke dette seg på mange måter om den gamle debatten om profesjoner og profesjonsgrenser? Det er bare at nå er det ikke noen offentlig institusjon som står for utdanningen/liseseiring og den evt. tilsettingen? – Og vanligvis går jo debatten om semiprofesjoner på grunn etter hvert, nettopp når en skal avgrense seg mot andre yrkesgrupper eller utdanninger.

    Coaching er slik jeg ser det en pedagogisk konstruksjon hvor de kommunikative elementene/byggeklossene er kjente og til dels velprøvde. Konstruksjonen er som vanlig et resultat av didaktiske overveielser som for eksempel å ta hensyn til mål, innhold, coachis forutsetninger, metoder, rammer, evaluering osv. Og det er all grunn til å spørre, slik du gjør det, Cato: Hva er nytt, hva er annerledes?

Skriv et svar