Er nabokjerringa borte??

Jeg var nettopp og foreleste i veiledningspedagogikk på et påbyggingsstudium (30 stp) ved Universitet i Tromsø. Jeg er der jevnlig, og min kollega, Cato Bjørndal, gir meg vanligvis stor frihet til å ta opp det som engasjerer meg, det jeg er opptatt med, – og kanskje det som er litt uferdig. Det kan både være uferdige tanker og uferdige tekster. Slik var det også denne gangen. Overskriften for de to dagene jeg hadde ansvar for, var ”Individuelt støttet kompetanseutvikling”. Mitt ansvar var særlig å gi en forståelse av hva mentoring KAN være. Studentene var som vanlig engasjerte og nysgjerrige. Det ble en rekke spennende og viktige diskusjoner. Blant annet drøftet vi ekspansjonen av coaching slik vi opplever den i Norge. Spørsmålene trykket på: 

• Hvorfor skjer ekspansjonen nå?
• Hvorfor har man behov for coaching?
• Hvem er tilbyderne?
• Hvem har behov for coaching?
• Hvorfor skjer utviklingen av virksomheten og til en viss grad faget utenfor det akademiske miljøet?
• Hva er de grunnleggende antagelsene som ligger bak/under coachingen?
• Hvorfor sprer fenomenet seg i så mange ulike sammenhenger?
• Hvordan virker markedskreftene inn?
• Hvordan kan vi måle effektene av coaching?
• Hvorfor ser det ut til at kommentarene til og drøftingen av coachingen som fenomen uteblir?
• Er det mulig å lage en norsk standard for en samtale og en relasjon?
• Hvem er kvalifisert til å coache?
• Er det mulig å bli en ”falsk coach”?
• Er coaching den ”postmoderne hjelpekunsten”? 

Og svarene? De er enn så lenge færre enn spørsmålene og de er vanskelig å fange… og blir lett til nye spørsmål: 

• Har vi institusjonalisert dagligdag samtaler… er nabokjerringa borte…?
• Er coaching så framtredende fordi vi simpelthen er vant med, og har råd til, å kjøpe det vi trenger… også ”det gode liv” eller ”det å bli til det vi er ment å være”, – altså det Carl Rogers kalte den organismiske natur?
• Klarer vi ikke å leve med naturlig ubehag?
• Lever coachene godt, fordi ”Gud er død”?
• Eller er dette ganske enkelt et spørsmål om ”butikk”: Coaching selger, og det er det det dreier seg om: Tilbud-etterspørsel-markedsføring-merkevarer… og kampen om markedsandeler.
• Kan coaching være nok et eksempel på øyeblikkets tyranni?
• Vil coacing som fenomen snart kullminere, – og er det derfor vi nå opplever en posisjonering hos “de lisensierte coachene”?
• Forsøker ”lisens-coachene” og riste av seg ”folke-coachene”? 

Og:

• Når det nå er mer av coaching – hva blir det da mindre av?