I det akademiske miljøet der jeg har mitt arbeid, er den slagferdige replikken og det beste argumentet høyt skattet. Men har klokskap og ekte dialog med det slagferdige og spirituelle å gjøre? Jeg har stadig mindre tro på den som begår de verbale C-momenter og framstår som særlig konversasjonsbegavet. Jeg har mer tillit til den ærlige amatør som famler, lytter, prøver – en som både har et øre for andre, – og for seg selv.
Jeg har tro på den som tillater seg selv og andre uferdige tanker og påbegynte formuleringer, for så å utforske dem og finne ut hvordan de lyder og hva de kan bety. I dette kan det være betydelig mer innsikt og fornuft enn i det endelige og beste argument.
Vi har et ideale om å tenke før vi taler.
Men kanskje bør vi oftere prøve å tale før vi tenker?
Kanskje er det et uttrykk både for klokskap, nyskjerrighet, - og ikke minst rissiko?
Kanskje er det slik vi kan finne en viktig tanke og fange en god idé?
…Kanskje er dette en side ved god mentoring?
