Jeg sitter ved kanten av en blå lagune på ei øy i Det sydlige Stillehav. Blikket trekkes østover i retning stranden og passatvinden, – det er den sørøstlige tradevinden som stadig jager videre vestover rundt kloden. Her ved kysten av Ngatangia på Rarotonga treffer den land og må over de høye fjellene. Det gjør at farten øker og skyer samler seg rundt fjelltoppene. Palmene vugger og fra tid til annen høres den dumpe lyden av en kokosnøtt som treffer bakken.
Mot øst dannes det fem belter med skiftene farger: Himmelen – havet – revet – lagunen – stranden. Fargene varierer i hvitt, blått og grønt inn til mørket faller på. Da høres bare lyden av dønninger som knuses mot revet. Rytmisk, – som en sakte hvilepuls.
Jeg har reist med min familie for å oppsøke den langsomme tiden, for et halv års tid, – og for å skrive. Jeg arbeider med tekster om den gode mentor. Det er lett og lystbetont å skrive, og jeg kjenner at det er noe ved selve rytmen og pulsen i naturen her nede, og hos dem som bor her, som påvirker meg. Det jeg skriver om skal omhandle den klassiske veilederen, mentoren, men jeg er blitt stadig mer klar over at det også kommer til å dreie seg om tid og rytme. Langsom tid og langsom rytme.
Jeg sitter vekselvis bøyd over den bærbare PC-en, – og med hendene bak hodet og blikket hvilende på den hvite stripen langs revet. Mine to sønner vasser i lagunen sammen med den mørke maorigutten, Nga.
Tankene vandrer…
Forfatteren Owe Wikström (2003) hevder at oppbrudd er nødvendig. Særlig i ”andre halvdel av livet” bør mennesker reformulere sine mål; ekspansjon bør nå kombineres med en modnende innadvendthet. En må aktivt bestemme sin posisjon. En forutsetning for denne indre reisen er å bremse ned, hevder han. Det er imidlertid ikke lett, særlig når en i overgangen til denne ”andre halvdel av livet” blir konfrontert med idealer som knytter seg til handlingsorientering, beslutningsvilje, simultankapasitet og omstillingsdyktighet. Det å snakke om sin travelhet er et viktig retorisk signal, – en tilhører de etterspurte.
Kanskje har en havnet i en form for tilgjengelighetsfelle hvor unntakstilstanden og ”øyeblikkets tyranni” – det ekstraordinære, er blitt permanent? Hvilesoner, naturlige mellomrom og tenkepauser blir oppfattet som unødvendige, og vil i noen sammenhenger være et signal om ineffektivitet, svakhet og endatil latskap. Stressrelaterte sykdommer kryper nedover i aldersgruppene, og angsten for ikke å henge med øker. Men hvordan er det nå med sammenhengen mellom travelhet og effektivitet, – og gammeldags klokskap? Hvor er plassen for de sakte samtalene, den ærlige usikkerheten, de uferdige ideene og den innsiktsfulle sorteringen? Ser en dette i det store perspektivet kan det synes riktig som Michel de Montaigne hevder: Konsentrasjonen om våre gjøremål gjør at vi tillegger handlingen større vekt enn selve livet. Dersom dette er rett kan det være grunn for både den ene og andre til å gi seg selv en sjanse til å vurdere sine prioriteringer og disposisjoner, – på litt distanse. For å gjøre det, behøver en selvfølgelig ikke å reise til den andre siden av jorda, – men det hjelper med avstand og temposkifter. Det hjelper å la tankene som melder seg finne en form og bli uttrykt og delt, gjerne med en mentor.
Det var dette jeg tenkte.
Jeg løfter blikket, det er blitt kveld. I lagunen vasser fortsatt mine to gutter sammen med Nga. De beveger seg lagsomt, konsentrert. De følger Nga’s huskende bevegelser. ”Move slowly” sier han og går sakte framover med bøyde knær og forsiktige steg. De ser etter blekksprut. Nga stikker rytmisk spydet inn i hulrommene i korallhodene. De ser etter en bevegelse, et tegn. Guttene har tid, de har den gode modellen, de har den sakte rytmen, de leter…
- Move slowly, gjentar Nga… slowly…
Og spørsmål melder seg…: Er Nga den gode mentoren? Er det dette mentoring dreier seg om: Å være konsentrert, fokusert, langsom, rytmisk og sammen med et godt forbilde?
Mine erfaringer med mentorer i ulik yrkes- og utdanningssammenhenger synes å bekrefte nettopp dette. Det dreier seg om å finne det viktige tema, det gode fokus, den sakte rytmen og for en stund vandre ved siden av en god modell.
Mentoring handler om å gå med bøyde knær og huskende bevegelser og lete etter bevegelser og tegn.
Mentoring er som å fange blekksprut.
Move slowly!
Sendt av Petter Mathisen 
